Velger du å ikke se og høre?

Da jeg var barn elsket jeg å se på dyreprogrammer og hvis det handlet om dyrebarn var det ekstra stas. Jeg kan huske at jeg beundret dyremammaene for måten de tok vare på barna sine på - det var ikke den ting de ikke ville gjøre for barnet sitt. Slike historier har fortsatt stor appell til meg, selv om ulike forskningsdisipliner forteller meg at det kun handler om at moren søker å overleve gjennom sine barns gener. I dagens VG er det en slik historie om en revemor som signaliserte til mennesker hun kjente for å få hjelp til å redde barna sine.

Parallelt med dette klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke på Elisabeth og hennes kontinuerlige rop om hjelp. Etterhvert som historien avdekkes kommer det frem at hun hadde gitt signaler om at ikke alt stod bra til, men ingen grep inn, ingen hørte på henne. Hun var bare et barn og han var voksen. Og da faren hennes sa at hun hadde stukket av med en sekt trodde de ham - hun hadde jo alltid vært umulig. Da han fortalte at hun hadde belemret dem med barna sine trodde de ham. Hun var både umulig og gal, mens han var en ansvarsbevisst og vellykket forretningsmann med en gal og umulig datter.

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle historiene om Elisabeth, men kun en liten brøkdel - jeg kjenner dem igjen, jeg vet hvordan de er og det er ikke hyggelig lesning. Jeg har ikke møtt barn - så vidt jeg vet - som er blitt sperret inne over så lang tid, men jeg har møtt barn i Norge som har vært både "umulige", "gale" og pokergevinster i mamma og pappas pokerlag. Det er derfor jeg ikke orker å sette meg inn i detaljene i denne saken - jeg har hørt så mye av det før. Og det som kanskje er det skumleste er at disse barna som regel alltid har gitt signaler til voksne - akkurat sånn som revemammaen og Elisabeth har de hylt til andre for å få hjelp før det aller frykteligste skjedde.

Dette evindelige MEN

I den for meg ubegripelige debatten om flagg på 17. mai er ordet MEN blitt flittig brukt. Jeg irriterer meg grenseløst over bruken av dette ordet. Det har en slags pyntlighet ved seg og det benyttes ofte i setninger av typen: "Jeg er ikke nasjonalist, MEN..."; "Du har dødelig kreft, MEN..."; "Alle X er teite, MEN...", osv. I grunnen tror jeg at jeg synes ordet er et litt feigt ord, et ord både jeg og andre bruker når vi har behov for å konstruere et frirom for oss selv. Når vi ikke tør å si noe helt og holdet fordi vi av ulike grunner er redd konsekvensene dette vil medføre for oss selv; naboen kommer til å tro av jeg er nasjonalist, at jeg dømmer alle over en kam, pasienten min kommer til å begynne å gråte, osv.

MEN er nyttig fordi det konstruerer flere ting samtidig: en opphevelse av det som ble sagt foran gjennom opprettelsen av et nytt rom, en slags frisone, et unntak hvor taler kun er litt rasist?, du har kun litt dødlig kreft? osv. Det er et ord som fratar taler for ansvar samtidig som det avslører hans/hennes grenser: "Alle flagg er tillat, MEN ikke i barnetoget" Hvordan høres det ut? Rart, spør du meg fordi du sier noe selvmotsigende om deg selv: på den ene siden er alle flagg tillat - altså er du grenseløs - og på den andre siden sier du noe om din egen grense: men ikke der, der går faktisk din grense, din mur, der setter du foten ned.

Vi setter føttene ned på ulike steder til ulike tider og jeg bruker dette ordet når jeg vil beskytte meg selv mot den jeg samtaler med: "Det er ikke deg, MEN...". Det er en finte, en unnamanøvrering av ypperste klasse. Jeg har jo allerede sagt at det ikke handler om deg, rasisme, dødlighet, eller hva det måtte være, jeg har skapt meg et rom og samtidig blokkert deg fra å gå inn i det. Men, og det er her MEN blir fantastisk fordi du kan bruke det tilbake mot meg: "Du sier at det ikke er meg, men du bruker MEN i setningen og det opphever jo nettopp det du sa foran". Jeg tror det er derfor jeg har et hat og elsk forhold til dette ordet: det eneste som duger i kampen mot MEN er ytterligere ett MEN.

Bruk binders!

Jeg har tidligere skrevet om problemet med 17. mai og ga til slutt opp forsøket med å forstå Oslos flaggnekting, men i den forbindelse dukket bindersen opp. Mange har sikkert hørt om den norske ingeniøren som fant opp bindersen og bruken av den som motstandssymbol under krigen, det gikk faktisk så langt at okkupasjonsmakten forbød bruk av den på jakkeslaget. Inspirert av historien om bindersen tenkte jeg at det ville vært artig å ta ibruk bindersen som protest mot 17. mai komiteens flaggmonopolisering i Oslo.

Mens jeg ser det for meg, traller jeg på "vi ere en nasjon vi med" og tenker på at mange av praksisene og symbolene vi tror er norske faktisk er adoptert fra andre land som ledd i byggingen av nasjonen Norge og at bindersen ikke er noe unntak: for det første var det faktisk ikke en nordmann som patenterte den første bindersen, for det andre var den allerede etablert som motstandssymbol før den ble tatt ibruk her i landet og for det tredje symboliserer bindersen hvordan den lille blodferske nasjonen Norge adopterte både symboler og praksiser fra de store nasjonene i sin jakt på identitet. Dermed skulle en eller flere binders kunne brukes både til å feire Grunnlovsdagen og vise sin motstand mot 17. mai komiteens flaggduopolisering i Oslo eller man kan høre på Fabian.

Lusekoftas renessanse

Da min venninnes far - som er litt eksotisk siden han kommer fra et helt annet kontinent, er mørk i huden og har krusete hår - ble intervjuet av lokalavisen måtte han ha på seg lusekofte. Det var skikkelig pinlig for min venninne, men alle andre synes han så veldig hyggelig ut i lusekoften. Denne episoden - som min venninne fortsatt slikker sårene etter - utspilte seg for over 20 år siden.

I løpet av de siste årene har jeg sett at lusekoften igjen er sentral i nyhetsbildet: den dukker ofte opp i rettssalen. Siden jeg ikke er særlig bevandret i rettssalen - har kun vært der en gang på klassetur for sikkert over 30 år siden - vet jeg i grunnen ikke om det er utstrakt bruk av lusekofter i norske rettssaler, men i nyhetsbildet er det som regel "våre nye landsmenn" som er ikledd dette plagget. Dette har fått meg til å lure på om lusekoften nå har fått en renessanse hvor den igjen adopteres som symbol på noe rotfestet og norsk - jf nasjonalromantikken, oppdagelsen av "folket" på 1800-tallet og nyeretids utstrakte bundadsbruk.

Det hadde vært interessant hvis noen kunne forske litt på utbredelsen av lusekoftebruk i rettssalen - slik at jeg kan få en klarhet i dette.