Mannlig badetøy: Speedo

Jeg er kvinne. Jeg vet absolutt ikke hva jeg snakker om nå, men uttaler meg alikevel om menns påkledsel. Og første plagg ut er speedoen. Denne halvlille badebuksen som ikke en gang er en fryd å se på veltrente svømmekropper. Et plagg for menn skapt av menn - de samme som sier at stringtruser er kult, men som ikke tør å ta den helt ut (noe jeg egentlig er veldig glad for).

Grovt sett er det mulig å dele speedoen inn i to kategorier: spyttet på og posete. Det disse har til felles er at ingen av dem er flatterende. Den førstnevnte gir assosiasjoner enten til fett eller guttunger litt avhengig av kroppstypen de sitter på og sistnevne gjør at jeg tenker "har han så liten tiss at han må skjule det med rynker?"

Det å skjule noe med rynkete eller posete stoff kan fungere, men posespeedoer funker ikke. Posingen er nemlig på feil sted og en badeshorts ville fungert mye bedre. Når det gjelder den påspyttede speedoen så funker den aldri. Og hvis det er fordi du vil ha mest mulig sol på kroppen bør du gå på nudiststrand.

Jeg vil IKKE på TV

Akkurat nå er jeg litt engstelig, ok jeg er veldig engstelig fordi jeg kanskje må på TV i løpet av høsten. Jeg vet av erfaring at jeg ikke gjør meg på TV - jeg finner på såkalt upassende ting som så kringkastes rundtomkring. Disse tingene får jeg så høre om når noen kommer på dem. Dette skjer selvfølgelig ikke på tomannshånd, men i såkalt lystige minnelag og da husker selvfølgelig alle det og jeg må vise meg raus og le jeg også - enda jeg ikke forstår hva de ler av. Jeg vil ikke at dette skal skje igjen.

Det hele startet med at min søster; min deilige, kloke søster, som jeg nå lurer på om kun er deilig og ikke så veldig klok lenger, sendte meg en mail hvor det står at hun på impuls har meldt seg på Bonderomantikk. På impuls!!! Hvordan i all verden er det mulig å gjøre en så komplisert handling på impuls og hva i all verden har forårsaket denne impulshandlingen?

Jeg har gått inn på sidene til denne bonderomantikken og fatter ikke hvem av disse bøndene som forårsaket denne impulshandlingen hos min ellers så reflekterte søster. Jeg har vurdert dem alle også damene, samt bostedene og dyra de har, men klarer faktisk ikke å forstå at noe av dette har fått min søster til å gå fra konseptene.

Jeg har ringt henne, men hun svarer ikke. Hun ligger vel og drømmer om en eller annen romantisk bonde, mens jeg er desperat etter å få stoppet henne. Akkurat nå tenker jeg at de elektroniske mediene er litt for hurtige - press en knapp og så er det gjort. Dessuten har jeg ikke sett dette programmet og nå angrer jeg på det fordi da hadde jeg visst noe om hvordan gangen i det er: kliner de mye, er de halvnakne i fjøset, må familien stille opp på noe, osv.

Den eneste trøsten er at hele landet snart har vært på TV på en eller annen måte, men jeg nekter å lage en etikett som heter bonderomantikk og håper at min deilige og vanligvis ganske så kloke søster ikke blir utvalgt.

Sensasjon: akademikerkvinne velger Porsche

Det er med stor forundering jeg leser Rolness sin kronikk om bilvalg basert på firefeltstabellen. Min uvitenskapelige forundring handler ikke om firefeltstabellen som jo er sosiologenes pornografi, men om bilvalg blant mine naboer og sånne som meg.

Jeg bor der man ifølge artikkelen skulle velge en eller annen Toyota, men når jeg ser på naboenes bilpark er det jammen mange Mercedeser, Audier, BMW'er og SUV'er - mulig de er innkjøpt som bruktbil og derfor ikke kvalifiserer helt for det de utgir seg for å være eller at det i tabellen ikke er tatt høyde for våre ikke fullt så nye landsmenns bilsmak?

Selv er jeg akademiker og har ikke bil. Jeg ser ikke noe poeng ved å ha en transportting som koster flesk og er veldig kjedelig å bruke når jeg kan kjøpe disse tjeneste av andre. Men hvis jeg skulle hatt bil så ville jeg hatt Porsche og ikke noe annet. Den sitter på veien som et frimerke og lystrer ditt minste vink - må korrigere der fordi pedalene ofte er litt tunge, men som den bilen lystrer. Den gir den ultimate kjøreopplevelse - jeg har grått av glede bak rattet på Porscher og tenkt hvis jeg døde nå så hadde det vært helt greit.

Hva mine kollegaer har vet jeg ikke siden jeg sjelden befinner meg på parkeringsplassen, men det skulle ikke forundere meg om de hadde biler fra samme land som de kjøper viner fra...

Velger du å ikke se og høre?

Da jeg var barn elsket jeg å se på dyreprogrammer og hvis det handlet om dyrebarn var det ekstra stas. Jeg kan huske at jeg beundret dyremammaene for måten de tok vare på barna sine på - det var ikke den ting de ikke ville gjøre for barnet sitt. Slike historier har fortsatt stor appell til meg, selv om ulike forskningsdisipliner forteller meg at det kun handler om at moren søker å overleve gjennom sine barns gener. I dagens VG er det en slik historie om en revemor som signaliserte til mennesker hun kjente for å få hjelp til å redde barna sine.

Parallelt med dette klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke på Elisabeth og hennes kontinuerlige rop om hjelp. Etterhvert som historien avdekkes kommer det frem at hun hadde gitt signaler om at ikke alt stod bra til, men ingen grep inn, ingen hørte på henne. Hun var bare et barn og han var voksen. Og da faren hennes sa at hun hadde stukket av med en sekt trodde de ham - hun hadde jo alltid vært umulig. Da han fortalte at hun hadde belemret dem med barna sine trodde de ham. Hun var både umulig og gal, mens han var en ansvarsbevisst og vellykket forretningsmann med en gal og umulig datter.

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle historiene om Elisabeth, men kun en liten brøkdel - jeg kjenner dem igjen, jeg vet hvordan de er og det er ikke hyggelig lesning. Jeg har ikke møtt barn - så vidt jeg vet - som er blitt sperret inne over så lang tid, men jeg har møtt barn i Norge som har vært både "umulige", "gale" og pokergevinster i mamma og pappas pokerlag. Det er derfor jeg ikke orker å sette meg inn i detaljene i denne saken - jeg har hørt så mye av det før. Og det som kanskje er det skumleste er at disse barna som regel alltid har gitt signaler til voksne - akkurat sånn som revemammaen og Elisabeth har de hylt til andre for å få hjelp før det aller frykteligste skjedde.

Takk for monsterne

For noen dager siden diskuterte jeg og en venninne om vi skulle begynne innen spanking - vi gjør ofte sånne filosofiske øvelser. Vi vurderte kostymene som brukes. I løpet av denne kostymedelen kom det frem at verken hun eller jeg hadde noe særlig peiling på kostymene og det lille vi visste fikk oss til å lure på om vi ville klare å holde oss alvorlige. Etter litt frem og tilbake fant vi ut at vi nok skulle klare å være strengt alvorlige. Det neste problemet som dukket opp handlet om det å piske et annet menneske. Ville vi klare å gå over denne grensen og hva ville det medføre? Hvordan ville jeg reagert på den andres hjelpesløse ynking og kåtskap? Med forakt? Med ytterligere og hardere slag? Ville jeg ha nytt det å ha full kontroll over et annet menneske? Elsket å se hud som revner? Hadde jeg klart å stoppe meg selv? Jeg vet ikke og jeg vet ikke om jeg ønsker å vite det heller.

Det er kanskje denne usikkerheten rundt egne grenser som gjør at jeg - og mange med meg - følger nøye med når det dukker opp monstre i nyhetene. Mennesker som har gjort utenkelige ting med andre mennesker. Jeg tror vi trenger disse monsterne fordi de gjør oss andre om til helgner. De krenkelser jeg har gjort mot mitt barn blir med ett så små og ufarlige, når jeg tenker på han som sperret sin egen datter inne i en kjeller i over tyve år.