Lusekoftas renessanse

Da min venninnes far - som er litt eksotisk siden han kommer fra et helt annet kontinent, er mørk i huden og har krusete hår - ble intervjuet av lokalavisen måtte han ha på seg lusekofte. Det var skikkelig pinlig for min venninne, men alle andre synes han så veldig hyggelig ut i lusekoften. Denne episoden - som min venninne fortsatt slikker sårene etter - utspilte seg for over 20 år siden.

I løpet av de siste årene har jeg sett at lusekoften igjen er sentral i nyhetsbildet: den dukker ofte opp i rettssalen. Siden jeg ikke er særlig bevandret i rettssalen - har kun vært der en gang på klassetur for sikkert over 30 år siden - vet jeg i grunnen ikke om det er utstrakt bruk av lusekofter i norske rettssaler, men i nyhetsbildet er det som regel "våre nye landsmenn" som er ikledd dette plagget. Dette har fått meg til å lure på om lusekoften nå har fått en renessanse hvor den igjen adopteres som symbol på noe rotfestet og norsk - jf nasjonalromantikken, oppdagelsen av "folket" på 1800-tallet og nyeretids utstrakte bundadsbruk.

Det hadde vært interessant hvis noen kunne forske litt på utbredelsen av lusekoftebruk i rettssalen - slik at jeg kan få en klarhet i dette.

Knitting keeps me sane

Jeg er glad i å strikke og strikker nesten hele tiden. Min evindelige strikking har vært et stort irritasjonsmoment for både lærere og kjærester opp gjennom. De har nemlig trodd at jeg ikke hører etter, men det er akkurat omvendt jeg hører best mens jeg strikker. Det er litt sånn som han jeg satt fastvakt på og som sa at han måtte trave rundt i rommet for ikke å bli gal av tankene sine.