Velger du å ikke se og høre?

Da jeg var barn elsket jeg å se på dyreprogrammer og hvis det handlet om dyrebarn var det ekstra stas. Jeg kan huske at jeg beundret dyremammaene for måten de tok vare på barna sine på - det var ikke den ting de ikke ville gjøre for barnet sitt. Slike historier har fortsatt stor appell til meg, selv om ulike forskningsdisipliner forteller meg at det kun handler om at moren søker å overleve gjennom sine barns gener. I dagens VG er det en slik historie om en revemor som signaliserte til mennesker hun kjente for å få hjelp til å redde barna sine.

Parallelt med dette klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke på Elisabeth og hennes kontinuerlige rop om hjelp. Etterhvert som historien avdekkes kommer det frem at hun hadde gitt signaler om at ikke alt stod bra til, men ingen grep inn, ingen hørte på henne. Hun var bare et barn og han var voksen. Og da faren hennes sa at hun hadde stukket av med en sekt trodde de ham - hun hadde jo alltid vært umulig. Da han fortalte at hun hadde belemret dem med barna sine trodde de ham. Hun var både umulig og gal, mens han var en ansvarsbevisst og vellykket forretningsmann med en gal og umulig datter.

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle historiene om Elisabeth, men kun en liten brøkdel - jeg kjenner dem igjen, jeg vet hvordan de er og det er ikke hyggelig lesning. Jeg har ikke møtt barn - så vidt jeg vet - som er blitt sperret inne over så lang tid, men jeg har møtt barn i Norge som har vært både "umulige", "gale" og pokergevinster i mamma og pappas pokerlag. Det er derfor jeg ikke orker å sette meg inn i detaljene i denne saken - jeg har hørt så mye av det før. Og det som kanskje er det skumleste er at disse barna som regel alltid har gitt signaler til voksne - akkurat sånn som revemammaen og Elisabeth har de hylt til andre for å få hjelp før det aller frykteligste skjedde.

Helvete det er "de andre"

Jeg kan huske at da jeg var barn brukte jeg "de andre" for det de var verdt: jeg kunne f.eks. si at alle andre får lov til å ___________ (fyll inn det som passer) eller jeg kunne fortelle at det var de andre som røkte og jeg bare holdt sigaretten eller passet på pakken - om nødvendig så fant jeg opp en fantasivenn.

I dagens Dagblad ser jeg igjen dette mønstret hele tre ganger i forbindelse med at fantasivenner vil ha penger: LO og NHO jobber begge for at deres respektive fantasivenner skal få mere penger; en kioskdame er trolig ranet av sin fantasivenn og to vektere kan muligens ha kjørt rundt i flere timer pga noen fantasivenner.

Og i bloggverden pågår det stadig diskusjoner om fantasivenner så det er kanskje ikke så rart at Sartre hevdet at helvete det er de andre...

Jeg er drittlei foreldre som røsker i sine barns armer

Jeg er drittlei av å fortelle foreldre som drar i sine barns armer at de faktisk kan gå ut av ledd. Jeg er møkklei voksne mennesker som hevder at de ikke har tatt skade av ”en liten dask” – utrolig nok er det de samme menneskene som ofte mener at krig kan løse problemer...

Innimellom er jeg så drittlei voksne som herjer med sine barn at jeg mener man burde innføre sertifikat for å få lov til å ha barn.

Også voksne er litt redde fulle folk

Jeg synes berusede folk ofte opptrer sånn som utkledde - de gjør andre ting enn de vanligvis ville gjort. De kan f.eks. sende armene sine ut fra kroppen sin på en tentakeltaktig måte eller de kan bli fryktlig emosjonelle uten at jeg helt klarer å forstå hva de sier.

Jeg synes i grunnen at berusede folk ofte er litt uberegnelige og ute av kontroll, men det er jo ikke så rart fordi det er ofte det de ønsker å oppnå når de drikker for å bli fulle. Det jeg også lurer på er om de i utgangspunktet var tomme siden det heter å drikke seg full...

Nysgjerrighet, personvern og sikkerhet

Obama, Clinton, McCain og sikkert mange, mange flere som vi ikke vet navnene på er blitt utsatt for grundig passpapirgjennomlesning. Ifølge Dagbladet og SvD ble lesningen gjennomført av UD-ansatte, mens det ifølge CNN var tre forskjellige innleide konsulenter som gjorde dette, hvorav to nå har fått sparken. Ikke uventet krever Obama en kongressundersøkelse som følge av denne saken.

Jeg synes i grunnen ikke det er så viktig hvem disse menneskene var ansatt hos eller hvordan ansettelsesforholdet var. Det som er viktig er at de trolig bare oppførte seg slik de allerfleste mennesker gjør: vi er nysgjerrige og ofte litt klomsete og da kan det lett ende opp slik som da de britiske myndighetene mistet informasjon om utallige familier.

Jeg synes det er skummelt når noen vil samlet for mye informasjon på ett sted. Det er litt for enkelt å være både nygjerrig og klumsete da. Hvis du også synes som meg kan du på en enkel måte engasjere deg mot det nye datalagringsdirektivet, som datatilsynet advarer mot, Her.

Ansvarsfraskrivelse, eksterne lenker og blogging

Jeg - bb - finnes egentlig ikke, men er en stråkvinne. En stråkvinne er en konstruksjon som brukes av en kvinne på samme måte som en stråmann brukes av en mann. Det er veldig vanlig å bruke både stråkvinner og stråmenn i akademiske diskurser - eller krangler om du vil. Da lager man seg en "lekekamerat" som en skyver foran seg og skylder på hvis noe skulle gå galt. I det akademiske miljøet er denne "lekekameraten" andre teoretikere, i praksisfeltet heter det "Detta kan jeg fordi jeg har jobba med det i ti år!", i diskusjoner med andre hundeeiere heter det: "Jeg har hatt hund i 20 år så detta veit jeg!" og i sandkassen er det "Pappa'n min er sterkere enne din!"

For ytterligere ansvarsfraskrivelse bruker jeg her en setning jeg ofte ser etter hyperkoblinger: XX er ikke ansvarlig for innholdet i eksterne lenker - så derfor: bb er ikke ansvarlig for innholdet i eksterne lenker.

Voksen søkes

Jeg vanner blomstene til naboen og det som slo meg er at de har det akkurat like rotete som meg - det er sikkert derfor vi kan vandre inn og ut hos hverandre, men i allefall har det slått meg at min leilighet ofte - egentlig som regel - ser ut på samme måte som rommet mitt hjemme da jeg var tenåring.

På kjøkkenet står oppvasken litt rundt omkring sammen med et syprosjekt. Det å sy krever en del bittesmå verktøy og store flater. De bittesmå redskapene ligger spredt rundt og for å tegnet av mønsteret måtte jeg frigjøre spisebordet noe som krevde ytterligere ommøblering av ting... De andre rommene er på sammen måte og overalt finner jeg oppslåtte bøker, aviser og magasiner som peker på artikler som jeg en gang hadde lyst til å lese, men som nå på en måte er glemt.

Innimellom skulle jeg ønske jeg bodde sammen med en voksen som kunne si: "Nå må vi få en plan for rydding, fordi dette funker ikke." Jeg har prøvd å si dette til meg selv, men det virker ikke. Men hvis jeg hadde bodd sammen med en sånn vokse ville jeg trolig kalt ham diktator og startet en diskusjon som handlet om at når man bor sammen må man være villig til å kompromisse og tåle hverandres rot, bla, bla...

I allefall er den eneste forskjellen på min leilighet i dag og mitt tenåringsrom antallet kvadratmeter jeg har å boltre meg på, nærmere bestemt hele 68 kvadratmeter mer enn da jeg var tenåring og der får jeg jammen plass til fryktelig mye mere rot...