Midtøsten vs Kongo

Rundt i mitt hode har det spunnet seg et forundringens nett: hvorfor er vi ikke like engasjert i den lidelsen som rammer f.eks. Kongo, hvor trolig flere enn norges befolkning er blitt drept og torturert i krig det siste tiåret, som vi er i konflikten i midtøsten?

Misforstå meg rett - jeg liker engasjement og synes det er bra, men lurer på hvordan vi velger våre konflikter, fiender og venner, hvem som skal få komme til og hvem vi med letthet kan glemme.

Er det så enkelt som Kjetil Wiedswang skriver i DN i dag at: "Vi identifiserer oss og engasjerer oss i konflikter der skurken ligner på oss selv?" Er det slik at vi på en litt elitistisk måte forventer oss mer av de som ligner oss selv?

Jeg bare lurer...

Etterlysning

En eller annen teiting har stjålet Ian Curtis sin gravstøtte. Gravstøtten har følgende inngravering:

Ian Curtis 18 - 5 -80
Love Will Tear Us Apart





Straffen for teitingen er meget godt beskrevet av Xeni Jardin:
"... a special place in hell where screaming emo demons torture them with burns from a thousand clove cigarettes, poke them with a million blunt eyeliner applicators, and blind their eyes with painfully asymmetrical hair extensions for all eternity. "

Mannlig cityklær: shortsen

Jeg hadde tenkt å skrive om menn og deres bruk av smykker, men etter denne perioden med mye sol og varme er det et annet plagg som er blitt aktualisert: shortsen.

Jeg beveger meg mye i Oslo sentrum og på de varme dagene har jeg sett mange ulike shortstyper i friflyt: militærutgaven med et hav av lommer for overlevelsesgreier i ødemarken, surfeshortsen med sine grelle farger for å synes i bølgene og den litt for trange fotballshortsen fra 70-tallet som jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor skal være så trang. Disse plaggene er sikkert helt greie og praktiske i den konteksten de er skapt for, men i Oslo sentrum?

Ett annet artig fenomen som blir veldig synlig i denne forbindelse er mannens evne til å skape overraskende kombinasjoner med shorts, overdeler og sko/sokker. Jeg tror det hele handler om at shortsen ikke passer inn i byen og dermed skaper uante problemer for undersåtter, overkropp og topplokk. Selv synes jeg kombinasjonen slapp dressjakke, cityshorts, mokkasiner med dusk og sorte sokker er svært interessant...

Og så et lite råd til slutt: Det er mye mulig dere synes det er komfortabelt og mener at dette signaliserer avslappethet, imidlertid er det veldig få manneben som kler shorts og det dere faktisk signaliserer er hjelpesløshet (mye mulig dette funker hvis det dere vil ha er en ny mamma). Det hadde faktisk vært bedre med en linbukse som sitter slik den skal fordi dette også til en viss grad hadde løst det evidelige problemet: menn, sko og sokker...

Mannlig badetøy: Speedo

Jeg er kvinne. Jeg vet absolutt ikke hva jeg snakker om nå, men uttaler meg alikevel om menns påkledsel. Og første plagg ut er speedoen. Denne halvlille badebuksen som ikke en gang er en fryd å se på veltrente svømmekropper. Et plagg for menn skapt av menn - de samme som sier at stringtruser er kult, men som ikke tør å ta den helt ut (noe jeg egentlig er veldig glad for).

Grovt sett er det mulig å dele speedoen inn i to kategorier: spyttet på og posete. Det disse har til felles er at ingen av dem er flatterende. Den førstnevnte gir assosiasjoner enten til fett eller guttunger litt avhengig av kroppstypen de sitter på og sistnevne gjør at jeg tenker "har han så liten tiss at han må skjule det med rynker?"

Det å skjule noe med rynkete eller posete stoff kan fungere, men posespeedoer funker ikke. Posingen er nemlig på feil sted og en badeshorts ville fungert mye bedre. Når det gjelder den påspyttede speedoen så funker den aldri. Og hvis det er fordi du vil ha mest mulig sol på kroppen bør du gå på nudiststrand.