Velger du å ikke se og høre?

Da jeg var barn elsket jeg å se på dyreprogrammer og hvis det handlet om dyrebarn var det ekstra stas. Jeg kan huske at jeg beundret dyremammaene for måten de tok vare på barna sine på - det var ikke den ting de ikke ville gjøre for barnet sitt. Slike historier har fortsatt stor appell til meg, selv om ulike forskningsdisipliner forteller meg at det kun handler om at moren søker å overleve gjennom sine barns gener. I dagens VG er det en slik historie om en revemor som signaliserte til mennesker hun kjente for å få hjelp til å redde barna sine.

Parallelt med dette klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke på Elisabeth og hennes kontinuerlige rop om hjelp. Etterhvert som historien avdekkes kommer det frem at hun hadde gitt signaler om at ikke alt stod bra til, men ingen grep inn, ingen hørte på henne. Hun var bare et barn og han var voksen. Og da faren hennes sa at hun hadde stukket av med en sekt trodde de ham - hun hadde jo alltid vært umulig. Da han fortalte at hun hadde belemret dem med barna sine trodde de ham. Hun var både umulig og gal, mens han var en ansvarsbevisst og vellykket forretningsmann med en gal og umulig datter.

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle historiene om Elisabeth, men kun en liten brøkdel - jeg kjenner dem igjen, jeg vet hvordan de er og det er ikke hyggelig lesning. Jeg har ikke møtt barn - så vidt jeg vet - som er blitt sperret inne over så lang tid, men jeg har møtt barn i Norge som har vært både "umulige", "gale" og pokergevinster i mamma og pappas pokerlag. Det er derfor jeg ikke orker å sette meg inn i detaljene i denne saken - jeg har hørt så mye av det før. Og det som kanskje er det skumleste er at disse barna som regel alltid har gitt signaler til voksne - akkurat sånn som revemammaen og Elisabeth har de hylt til andre for å få hjelp før det aller frykteligste skjedde.