Takk for monsterne

For noen dager siden diskuterte jeg og en venninne om vi skulle begynne innen spanking - vi gjør ofte sånne filosofiske øvelser. Vi vurderte kostymene som brukes. I løpet av denne kostymedelen kom det frem at verken hun eller jeg hadde noe særlig peiling på kostymene og det lille vi visste fikk oss til å lure på om vi ville klare å holde oss alvorlige. Etter litt frem og tilbake fant vi ut at vi nok skulle klare å være strengt alvorlige. Det neste problemet som dukket opp handlet om det å piske et annet menneske. Ville vi klare å gå over denne grensen og hva ville det medføre? Hvordan ville jeg reagert på den andres hjelpesløse ynking og kåtskap? Med forakt? Med ytterligere og hardere slag? Ville jeg ha nytt det å ha full kontroll over et annet menneske? Elsket å se hud som revner? Hadde jeg klart å stoppe meg selv? Jeg vet ikke og jeg vet ikke om jeg ønsker å vite det heller.

Det er kanskje denne usikkerheten rundt egne grenser som gjør at jeg - og mange med meg - følger nøye med når det dukker opp monstre i nyhetene. Mennesker som har gjort utenkelige ting med andre mennesker. Jeg tror vi trenger disse monsterne fordi de gjør oss andre om til helgner. De krenkelser jeg har gjort mot mitt barn blir med ett så små og ufarlige, når jeg tenker på han som sperret sin egen datter inne i en kjeller i over tyve år.