Dette evindelige MEN

I den for meg ubegripelige debatten om flagg på 17. mai er ordet MEN blitt flittig brukt. Jeg irriterer meg grenseløst over bruken av dette ordet. Det har en slags pyntlighet ved seg og det benyttes ofte i setninger av typen: "Jeg er ikke nasjonalist, MEN..."; "Du har dødelig kreft, MEN..."; "Alle X er teite, MEN...", osv. I grunnen tror jeg at jeg synes ordet er et litt feigt ord, et ord både jeg og andre bruker når vi har behov for å konstruere et frirom for oss selv. Når vi ikke tør å si noe helt og holdet fordi vi av ulike grunner er redd konsekvensene dette vil medføre for oss selv; naboen kommer til å tro av jeg er nasjonalist, at jeg dømmer alle over en kam, pasienten min kommer til å begynne å gråte, osv.

MEN er nyttig fordi det konstruerer flere ting samtidig: en opphevelse av det som ble sagt foran gjennom opprettelsen av et nytt rom, en slags frisone, et unntak hvor taler kun er litt rasist?, du har kun litt dødlig kreft? osv. Det er et ord som fratar taler for ansvar samtidig som det avslører hans/hennes grenser: "Alle flagg er tillat, MEN ikke i barnetoget" Hvordan høres det ut? Rart, spør du meg fordi du sier noe selvmotsigende om deg selv: på den ene siden er alle flagg tillat - altså er du grenseløs - og på den andre siden sier du noe om din egen grense: men ikke der, der går faktisk din grense, din mur, der setter du foten ned.

Vi setter føttene ned på ulike steder til ulike tider og jeg bruker dette ordet når jeg vil beskytte meg selv mot den jeg samtaler med: "Det er ikke deg, MEN...". Det er en finte, en unnamanøvrering av ypperste klasse. Jeg har jo allerede sagt at det ikke handler om deg, rasisme, dødlighet, eller hva det måtte være, jeg har skapt meg et rom og samtidig blokkert deg fra å gå inn i det. Men, og det er her MEN blir fantastisk fordi du kan bruke det tilbake mot meg: "Du sier at det ikke er meg, men du bruker MEN i setningen og det opphever jo nettopp det du sa foran". Jeg tror det er derfor jeg har et hat og elsk forhold til dette ordet: det eneste som duger i kampen mot MEN er ytterligere ett MEN.

Bruk binders!

Jeg har tidligere skrevet om problemet med 17. mai og ga til slutt opp forsøket med å forstå Oslos flaggnekting, men i den forbindelse dukket bindersen opp. Mange har sikkert hørt om den norske ingeniøren som fant opp bindersen og bruken av den som motstandssymbol under krigen, det gikk faktisk så langt at okkupasjonsmakten forbød bruk av den på jakkeslaget. Inspirert av historien om bindersen tenkte jeg at det ville vært artig å ta ibruk bindersen som protest mot 17. mai komiteens flaggmonopolisering i Oslo.

Mens jeg ser det for meg, traller jeg på "vi ere en nasjon vi med" og tenker på at mange av praksisene og symbolene vi tror er norske faktisk er adoptert fra andre land som ledd i byggingen av nasjonen Norge og at bindersen ikke er noe unntak: for det første var det faktisk ikke en nordmann som patenterte den første bindersen, for det andre var den allerede etablert som motstandssymbol før den ble tatt ibruk her i landet og for det tredje symboliserer bindersen hvordan den lille blodferske nasjonen Norge adopterte både symboler og praksiser fra de store nasjonene i sin jakt på identitet. Dermed skulle en eller flere binders kunne brukes både til å feire Grunnlovsdagen og vise sin motstand mot 17. mai komiteens flaggduopolisering i Oslo eller man kan høre på Fabian.

Hva er problemet med 17. mai?

Jeg kan ikke med min beste vilje fatte hva problemet er. Jeg har prøvd å vri hjernen min - som forøvrig er full av krinkelkroker og vinklinger - men uten hell. Jeg har gitt opp å finne ett eneste godt argument for hvorfor en kun skal ha såkalte norske flagg i 17. mai-toget i Oslo. Det hele minner meg i grunnen litt om da Bjørnstjerne Bjørnson en gang på 1800-tallet nektet jenter å gå i 17. mai tog.

Hva er det med 17. mai sett bort fra barnetog, fulle russ, iskrem, potetløp, pølsespising og tivoli. Jo, den 17. mai 1814 signerte dansken vedtaket som var gjort den 16. mai 1814 av Eidsvollsmennene. Altså ble Grunnloven vedtatt den 16. mai 1814, men den ble først gyldig dagen etter. Så strengt tatt feirer vi at en danske signerte et papir...

Denne feiringen kan skrive seg tilbake til slutten av 1800-tallet som forøvrig var en svært nasjonalromatisk periode med utstrakt fremelskelse av den konstruerte nordmannen. Den konstruerte nordmannen finnes ikke: han/hun fremstilles ofte i kunsten med seljefløyte, lyse fletter iført noe som i dag kalles budnad og som har fått sitt eget politi. Denne ufarlige og romantiserte nordmannen er blant annet elitens reaksjon på arbeiderens skumle fremvekst i forbindelse med industrialiseringen.

I dag konstrueres en nasjonalromatisk forestilling om 17.mai på samme måte som 1800-tallets konstruerte bunadskledde nordmann. Når en lager slike konstruksjoner bruker en skylapper og leker Polyanna-leken: Vi kler opp "utlendingene" våre i norske flagg og synes det er så søtt at en liten jente i sari vifter begeistret med det norske flagget. Det som slår meg nå er at jeg er litt usikker på om den lille jenta kan ha på seg sari fordi det er jo en folkedrakt fra et ikkenorsk land og dermed vel egentlig et symbol som ikke hører hjemme i 17. mai toget i Oslo?

Men hva er nå dette flagget? Historisk sett er bruk av samme flagg over en lengre periode relativt nytt og denne praksisen må sees i sammenheng med blant annet krigshistorie, handelsflåtenshistorie og nasjonsbyggingshistorie. De forskjellige norske kongene har hatt litt forskjellige flagg opp gjennom historien f.eks.: ravn, drage, hvitt kors, slange, rød løve osv. Dette var helt greit siden flaggets funksjon var å signalisere sånt som: her er kongen, saml troppene her, jeg er kongens mann, osv. Dermed skiftet man flagg når man skiftet konge, men dette kunne jo ikke en nasjon drive med så i 1821 tegnet Fredrik Meltzer - jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det navnet faktisk ikke høres helt norskt ut - det flagget vi bruker i dag. Stortinget vedtok at Norge skulle ha dette flagget og ikke en ravn, en høne (hadde vært stilig å komme fra et land som hadde en høne på flagget sitt) eller en løve på flagget. Jeg er litt usikker på om Stortinget hadde mange flaggforslag å velge mellom og hvilke kriterier de brukte, men det flagget de vedtok har i henhold til skandinavisk flaggkonstruksjonmanual av 1800-og-den-tid: blått fra Sverige, rødt og hvitt fra Danmark. Norge i rødt, hvitt og blått blir liksom ikke helt det samme etter at man vet dette...

Jeg forstår fortsatt ikke problemet og etter at jeg kom på det med den sarien er det bare blitt mer komplisert så nå gir jeg opp og tenker at de som er imot bruk av andre flagg enn det såkalt norske flagget i 17. mai toget i Oslo er akkurat sånn som Bjørnstjerne Bjørnson og resten av 1800-talls eliten, samt inkonsistente pga. at det er lov med f.eks. sari.

Fotball og farger

Nå er sesongen atter i gang. På søndag møter LSK Stabæk. Problemet som tas opp av Dagbladet i den forbindelse er at dommeren som skal dømme kampen har en historie med disse to lagene - noe sikkert alle dommere som dømmer i elitedivisjonen har, men her kan det være en mulig konflikt: sist disse "tre" møttes utviste han nemlig to LSK spillere med, ifølge Fjørtoft, god grunn. Jeg har et forslag til tema for Dagbladets dyptgravende spalte om konflikter i fotball som kan gi mye grunnlag for dypsindige spekulasjoner i hytt og vær:

Det jeg blir opptatt av når jeg ser dette bildet er ikke utvisningen, men fargebruken innen fotball. LSK sin hovedfarge er gult, som er en lite heldig farge for meg, og jeg har i grunnen alltid lurt på hvorfor dette ble hovedfargen. Jeg vet at gult og sort er en av de fargekombinasjoner det menneskelige øye oppfatter raskest. Dette skulle bety at både dommer og publikum ser LSK bedre enn de andre lagene og det kan jo ha uante konsekvenser for hvordan LSK blir behandlet. Hvordan er det med de andre lagene er det sammenheng mellom draktfarge og kort, frispark, innkast, osv. Her skulle det være nok å ta av for minst en sesong og man kan få i gang et tverrfaglig team som jobber med saken.

Han kan ta med så mange elskerinner han bare vil!

Jeg har vært skikkelig grinete og irritert fordi Nick Cave and the Bad Seeds skulle spille i Spektrum - Spektrum!? Det er jo et sted hvor du enten ikke hører noe, ikke ser noe eller kun kjenner smellende der du står i "grava". Jeg har tenkt at dette er ille, Nick vet sikkert ingenting om dette og er et offer for en eller annen assistent eller noe slikt, og det vil bare komme sånne som aldri har hørt om the Birthday Party og synes at Kylie Minogue og han-der- hva-het-han-igjen-som-sang Where the Wild Roses Grow sammen med henne gjorde en grei jobb...filler'n...

Men nå smiler jeg igjen fordi gladnyheten om at han kommer med Grinderman til Øyafestivalen dukket opp i dagens aviser.

Helvete det er "de andre"

Jeg kan huske at da jeg var barn brukte jeg "de andre" for det de var verdt: jeg kunne f.eks. si at alle andre får lov til å ___________ (fyll inn det som passer) eller jeg kunne fortelle at det var de andre som røkte og jeg bare holdt sigaretten eller passet på pakken - om nødvendig så fant jeg opp en fantasivenn.

I dagens Dagblad ser jeg igjen dette mønstret hele tre ganger i forbindelse med at fantasivenner vil ha penger: LO og NHO jobber begge for at deres respektive fantasivenner skal få mere penger; en kioskdame er trolig ranet av sin fantasivenn og to vektere kan muligens ha kjørt rundt i flere timer pga noen fantasivenner.

Og i bloggverden pågår det stadig diskusjoner om fantasivenner så det er kanskje ikke så rart at Sartre hevdet at helvete det er de andre...

Jeg kan ikke noe for det, men...

En gang så jeg et program om sjakaler hvor det ble referet til nyere forskning som indikerer at de friske sjakalene passet på at de syke og skadede sjakalene fikk mat. Og nå leste jeg om en hund som reddet en kengurubaby - fantastisk!

Jeg kan ikke rå med det, men jeg elsker slike historier om dyr som er snille med hverandre og det er en av de få tingene jeg ikke gidder å lure på hvorfor, jeg bare nyter dem.

Lusekoftas renessanse

Da min venninnes far - som er litt eksotisk siden han kommer fra et helt annet kontinent, er mørk i huden og har krusete hår - ble intervjuet av lokalavisen måtte han ha på seg lusekofte. Det var skikkelig pinlig for min venninne, men alle andre synes han så veldig hyggelig ut i lusekoften. Denne episoden - som min venninne fortsatt slikker sårene etter - utspilte seg for over 20 år siden.

I løpet av de siste årene har jeg sett at lusekoften igjen er sentral i nyhetsbildet: den dukker ofte opp i rettssalen. Siden jeg ikke er særlig bevandret i rettssalen - har kun vært der en gang på klassetur for sikkert over 30 år siden - vet jeg i grunnen ikke om det er utstrakt bruk av lusekofter i norske rettssaler, men i nyhetsbildet er det som regel "våre nye landsmenn" som er ikledd dette plagget. Dette har fått meg til å lure på om lusekoften nå har fått en renessanse hvor den igjen adopteres som symbol på noe rotfestet og norsk - jf nasjonalromantikken, oppdagelsen av "folket" på 1800-tallet og nyeretids utstrakte bundadsbruk.

Det hadde vært interessant hvis noen kunne forske litt på utbredelsen av lusekoftebruk i rettssalen - slik at jeg kan få en klarhet i dette.